Dåp med homofile faddere.
 

          Det har selvsagt vakt stor interesse i media at en prest i Den norske kirke på Toten ikke vil døpe et barn fordi foreldrene har valgt et homofilt samlevende par som faddere. Slikt vekker oppsikt nå når homofilien i media synes å ha blitt det mest aksepterte fenomen en kan tenke seg både i befolkning og denne kirken. Men så dukker det altså opp en modig kjempe i den prestelige blomstereng, sta, og i denne sak, bibeltro.

          Han trenger støtte fra andre troende for det mot han har vist, for snart kommer han dukknakket og ber om nåde. Han får antagelig sparken eller går ut i (glemselens) permisjon. Eller kanskje han tar opp kampen?! Klarer ikke Fiske å fjerne ham vil Giske sette inn sin humanistiske vrede og få det gjort. De homofilt praktiserende (de «åpne» og ressurssterke av dem) er sikker rasende, støtt og ydmyket, for dette går jo ikke an – i dagens Norge!

          Jeg skal ikke ta opp at dette med barnedåp og den medfølgende konfirmasjonen er en menneskelaget ordning som stammer fra Romerkirken, og som bygger på skremselspropagandaen derifra om at udøpte barn, som dør, går fortapt. Men i barnedåpens ordning må en ha faddere/vitner til dåpen. Faddernes oppgave er i følge barnedåpsteksten at de skal hjelpe til slik at barnet blir oppdratt i den kristne forsakelse og tro.

          Foreldre som vil døpe barnet sitt skulle gjøre det med innsikt i hva dåpen er, for det er faktisk den viktigste avgjørelse et menneske kan ta i sitt liv og ikke noe en gjør fordi andre gjør det eller fordi det er en fin tradisjon. Dåpen er i Bibelen et resultat av at et menneske omvender seg, angrer sin synd og ønsker å følge Jesu vei videre i livet! I dåpens bad blir personen «vasket» ren for sin tidligere synd. Ser Gud at dette er en avgjørelse av tro på Jesus, får personen Guds Ånd inni seg som gave til hjelp videre i livet (Apostelgjerningene 2:38). Gud kaller dette å bli merket med hans segl.

          Siden det praktiseres barnedåp, er det foreldrene som gir løfte om å oppdra barnet i Guds Ord.

          Men hvis foreldre velger faddere som selv lever i villet, åpenlys synd mot Guds Ord, hva er da vitsen i det hele, grensebryting? Enda en humanistisk seier? Det er i såfall ganske "modig", å stå foran Gud (alteret) og si at en vil oppdra barnet i kristen forsakelse og tro og så bringe vitner på dette løftet som selv åpenlyst har valgt å ikke forsake sin synd når den går deres eget veivalg (legning) i mot. Er Gud med i denne seremonien? Bibelen sier at Gud ikke lar seg spotte –

          Den norske kirke har selvsagt selv skyld i kaoset. Den har forlatt Guds Ord for mange år siden og villeder dem de skulle gi Sannheten. Tilbake står en homofil minoritet som representerer 1,5 % av befolkningen og jubler over at de har avsatt Gud og inntatt kirken, mens tusener av trofaste medlemmer sukker med blytungt hjerte og undres på hva de skal gjøre. Mange blir værende og holder seg tause. Det burde de ikke –

          «For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer (igjen) i sin Fars og de hellige englers herlighet.
(Lukas 9:26)».

          Husk bare at
Gud fordømmer synden, men ønsker å redde synderen! Gud har strukket ut og strekker ut en åpen hånd til alle som sliter med det som han sier er synd og som stenger mellom ham og oss. Han vil ikke at vi skal fortsette å synde med vilje, men omvende oss slik at han, ved vår tro på Jesus, kan hjelpe oss med å komme ut av synden. For han vil at vi skal blir frelst fra synd og evig død, slik at vi kan være hos ham i all evighet.