Når naturen dreper.          Forsøk på å forklare flodbølgen og dens herjinger.              

          I forbindelse med den forferdelige naturkatastrofen rundt Det indiske hav, og senere i USA, ble det uttrykt mange tanker om hvorfor slikt skjer. Hvordan det har skjedd har vi forstått, det kan greit forklares av naturvitenskapen. Men hvorfor? Mange prøver å svare ut fra egen forstand, men noen klandrer også en eventuell Gud (legg merke til uttrykket «eventuell») at Han står bak fordi han er sint på menneskene! En muslim på indonesisk TV sa nettopp det. Menneskeheten har havnet i slikt moralsk forfall at deres Allah ville gi oss en advarsel, sa han. Jeg er sikker på at også mange kristne har liknende tanker, ja en merkelig menighet i Kansas (som kaller seg kristen!) håpet at 20 000 svensker hadde omkommet fordi svenskene, i følge deres mening mest dro til Thailand mest for å bedrive pedofili og hor. Thailand kan dessverre ikke så lett komme vekk fra den statusen at de trekker til seg slike "turister".

          Og vi fikk faktisk se på TV at mens folk fortvilet lette etter sine døde var horetrafikken allerede i gang i Phuket noen meter ovenfor der flodbølgen stoppet. «Livet må gå videre», sa en kjekkas som tydeligvis ikke hadde mistet noe eller noen. Om det var Allah som hadde vært sint, hadde det ikke gjort synderlig inntrykk på den karen.

          Og slik har det vært på jorden siden den ble gjenbefolket etter den store Floden, den som druknet alt (på grunn av menneskenes totale umoral og gudsbespottelse). Om enn livet er tøft, går det videre, med alle sine fasetter. Det tok ikke lang tid etter «syndefloden» før menneskene var i gang med sitt hovmodige liv igjen. Det ser ikke ut som naturkatastrofer og ytre, grufulle hendelser klarer å endre vår indre forurensing, den som har med sjelslivet å gjøre. Det kan bare kontakt med Skaperen gjøre, og den kontakten velges fremdeles bort av veldig, veldig mange.

          Men var tsunamien Guds (Bibelens Gud) straff over ugudelige menneskers umoral og egoistiske vellevnet? Jeg mener ikke det. Når vi går til Bibelen (det er der ting som har med oss og omgivelsene å gjøre står!) kan vi se den bibelhistoriske starten på dagens menneskehet. Den begynte med en paradisisk tilværelse. Det første skapte paret gikk i begynnelsen sammen med Gud, sin skaper, og lærte å forvalte det skapte og å være lydig mot Ham slik at de skulle fortsette å ha dette herlige forhold til Ham og leve i Hans velsignelse. Alt det skapte skulle menneskene råde over og alt var i harmoni uten ulykke, ufred og død. Historien fortsetter med at disse to lot seg friste av Djevelen til å tvile på det Gud hadde sagt, og de begikk den første synden på jord.

          Gud kan ikke leve med synd, og paret, Adam og Eva, ble forvist fra Eden og Guds synlige nærvær. Og så står det:

«Og til Adam sa han: «Fordi du hørte på din hustru og åt av treet som jeg forbød deg å ete av,

skal jorden for din skyld være forbannet… »»(1 Mos 3, 17).

          Jorden kom under Guds forbannelse på grunn av at mennesket ikke klarte å motstå en fristelse, selv om de hadde alt! Er det noen som kjenner igjen denne menneskelige svakheten i dag?

          Denne forbannelsen gjør at vi, svake mennesker, går i fare hvor vi går. Vi går i frykt når vi går i en by, vi går i frykt når vi går i naturen og når vi er på havet. Vi vokter barna våre og det vi eier og vi er redde for sykdom og arbeidsløshet. Blir været virkelig tøft sniker frykten for lyn, storm, flom og ras seg inn. Går vi i mørket er vi redd for hva som skjuler seg der. Folk i andre deler av verden har erfart at jorden slett ikke er en venn, men kan være en dødelig fiende. Skred, flommer og jordskjelv, skogbranner, sandstormer og gresshoppesvermer gir dem en dyp angst for jordens «luner». Dette gjelder alle folkeslag, rike som fattige, hedninger og humanister, så vel som buddhister og muslimer.

          Gud ville ikke at det skal være slik. Men mennesket valgte å bryte med Ham og Han ga menneskene en gitt tid til å erfare hva det vil medføre å velge bort Skaperen fra det skapte og heller stole på sin egen dømmekraft.

           For meg er dette en troverdig forklaring. Jeg har aldri sett på Gud som en fjern, maktesløs bestefar, men som en Far full av kjærlighet og vennlighet og grensesetting. En som vil sine barn alt godt. Det er jeg som menneske som tror jeg vet bedre og går i grøft etter grøft. Jeg vet så godt at skal jeg holde meg midt i vegen som leder tilbake til det kommende, nye Eden, må jeg lytte til hva vår Far har sagt om trafikkreglene. Alle veifarende må kjenne trafikkreglene. Livet er som en kjøreopplæring. Gud sier at jorden ikke alltid skal være slik som vi ser det i dag. Han har lagt foran oss en forsoningsvei (Jesus) som i sin tid vil føre oss til den harmoni verden var i før Adam og Eva hørte på løgnens far, «slangen», og jorden kom under forbannelsen. Og vi skal huske at for Gud er ikke døden noe problem. Den er slutten på vårt nåværende liv, men ikke slutten på Guds plan med oss.

          I tidligere tiders og dagens kristne lærekaos, og deres oppførsel, hvor mange av dem kan ha forstått Sannheten? Gud vil at alle (og Han kjenner alle) skal forstå Hans frelsesplan og bestemme seg om de vil høre Han til før Han setter strek. Da er det håp for utrolig mange. Døde som levende - Ved slike forferdelige hendelser som vi nylig har sett, er det mitt håp at mange søker Gud og ber om Hans trøst og styrke. Alene blir vi så svake.

«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile»,

sier Jesus i Matteus 11: 28.

Hamar 10.januar 2005, etter tsunamien.