Bønn er for pyser, Knut!
En unggutts kvaler om Gud ←Til Hovedsiden
Knut hadde lært å kjenne denne skogen fra da han var førsteklassing. Først da hadde han turt å gå dit alene. Det var alltid spennende å komme inn i det dempede lyset, han hadde opplevd så mye der inne. Fuglelivet, rev, hare, rådyr og smådyrene som tasset blant barnål, bregner og blåveisblader, hadde gitt ham så mange gleder. Hit var det også han søkte når han bar på vonde ting. Slik som denne morgenen.
----
Begravelsen i går hadde nesten knust ham innvendig. Han, tøffingen i klassa som få torde yppe seg på, hadde ikke vært store karen i går nei. Da han hadde kommet inn i kirken og fikk se morens kiste stå der fremme ved alterringen og han hørte den dempede orgelmusikken fra galleriet over inngangen, da hadde tårene presset hardt på, men han klarte seg så vidt . Han ville ikke grine så noen så det! Helt fram til første benk skulle han, og sitte nær kisten, så fryktelig nært. Hvorfor måtte han det? Han hadde krympet seg. Det hadde hjulpet at broren og søsteren hadde gått på hver side av ham og at han hadde kjente farens lette trykk på skulderen i det de nærmet seg benken, men den hvite kisten hadde suget blikket hans til seg og nesten tatt pusten fra ham.
Han hadde måttet se seg litt rundt i kirken. Torde ikke se på kisten mer enn i korte øyeblikk. Der inne lå jo moren hans. Tenk om hun ikke var død! Alle slags tanker fløy rundt i hodet på ham. Oppe på veggen til venstre hang Jesus. Han hadde sett så sliten ut, syntes Knut. Duften fra alle kransene rundt kisten hadde vært sterk og det var en lukt der han ikke hadde likt - trodde det var fra liljer. Over alteret var Jesus igjen. Et høyt maleri med gullramme rundt Der sto han trist med tornekronen på hodet og en rød kappe på seg. - Hvorfor var han Jesus trist støtt? På den andre veggen hang et kors og ved siden av det, hang noe tanten hans hadde fortalt var en gammel minnetavle som en rik familie hadde gitt kirka for to hundre år siden.
Om igjen og om igjen hadde øynene hans flakket over disse tingene mens han hadde kjent den vonde klumpen i halsen vokse og avta, alt etter som hvor mye han hadde klart å få tankene vekk fra det at moren nå var borte for alltid. Kirker var ikke noe for Knut, følte han. Det var for stivt og tungt der, liksom.
Da det mektige orgelet endelig hadde tonet i med den første salmen og foreldrenes slekt og venner hadde stemt i, hadde ikke Knut hatt mer å stå i mot med. Finjakka han hadde etter broren fikk mørke flekker der tårene trakk seg inn, og han trodde han aldri skulle klare å stoppe den stride tårestrømmen.
Presten var den samme som skulle ha konfirmert ham for noen måneder siden. Men Knut hadde ombestemt seg. Han hadde ment det var feigt å gjøre det bare fordi andre gjorde det, han hadde jo ikke noe forhold til Gud og kirkegreier. Knut likte dessuten ikke presten noe særlig heller. Det virket som han kunne se rett igjennom folk, og inne i Knut var det så mye han ikke ville at andre skulle få greie på -. Men presten hadde sagt mye fint om moren, selv om Knut ikke hadde fått med seg alt.
Ute hadde høsten revet
mye av løvet ned fra trærne. Knut hadde tenkt at han ikke ville dø om høsten.
Den gjorde det så dobbelt ødslig og trist. Da følget hadde kommet til
graven, hadde det enda til vært vann i bunnen etter regnværet om morgenen.
Skulle moren hans ned der! - hadde det slått ned i ham. Men heldigvis, kisten
hadde ikke blitt senket helt ned mens de var der.
-----
Hjemme, etter at de siste av farens venner hadde reist og kvelden var kommet, hadde alt vært så uvirkelig. Søsteren og broren hadde ikke sagt mye og faren hadde vært så utrøstelig og svak. Ingen av dem hadde vært særlig gode mot hverandre. De hadde bare snakket stivt om at det kanskje var beste at moren hans hadde "sluppet", som de sa. Hun hadde ikke vært frisk på lenge. Knut kunne ikke huske sist han hadde sett henne smile eller vært glad.
Hverken faren eller søsknene hadde spurt Knut ordentlig hvordan han hadde det, inni seg. Selv hadde han ikke tort å spørre dem om det han hadde fått å grunne på. Presten hadde nemlig sagt noe som Knut hadde hørt tydelig, men som han ikke hadde skjønt.
Natten hadde blitt lang og nesten søvnløs. "'La oss be", hadde presten sagt og folkene i kirken hadde sett litt brydd ut. Å be var visst ikke noe de drev mye med, hadde han fått følelsen av. Noen hadde bøyd hodet, andre foldet hendene, noen, spesielt menn, sto med hendene på ryggen og så opp som om de ikke var der. Det ble mest presten som ba og folkene mumlet "Amen" til slutt.
"Be, be, be", mumlet Knut i mørket på kvistrommet der han lå. Hva var det tanten hans hadde fortalt om bønn i sommer. Hun var kristen og hadde titt og ofte prøvd å få ham innpå ting som hadde med Gud å gjøre. Men Knuts bestevenn hadde sagt at det bare var noe tull alt det med Jesus og Gud. "Oppspinn for pyser sier faren min", hadde han fortalt Knut. "Folk må stole på det de ser og på egne krefter", pleide han veslevoksent å legge til. Det meste av denne natten hadde likevel gått med til tanker om liv og død. Store og vanskelige tanker for en fjortenåring. Før han omsider sovnet hadde han bestemt seg.
----
Tidlig denne morgenen var han blitt vekket av at noen skjærer bråkte noe forferdelig utenfor. Det så ut til å bli sol og han sto opp mens tankene hans allerede var på veg opp til skogen. Han ville ut før noen av de andre sto opp. Skogen hadde hjulpet ham så mange ganger før, og i natt hadde den liksom kalt på ham igjen.
Høstsolen var ikke direkte varm, men den sendte bunter av gult lys bort mellom grantrærne. Her og der sto en spedvokst rogn eller ei lita bjørk og der solstrålene traff dem, fikk bladene som fremdeles hang på kvistene et sprakende skjær av rødt, oransje og gult. Ingenting kunne kvikke opp Knut som skogen "hans" kunne. Han tok hardere i der han klatret seg oppover lia mot favorittstedet sitt. Han vill dit han hadde bestemt seg før han sovnet. Han ville opp til den lille bergveggen hvor den brede furua sto. Røttene på denne furua var svære og de bredte seg nedover den bare fjellveggen. På en av røttene var det et søkk helt inne ved stammen. Det var som furua ønsket at noen skulle sitte og hvile akkurat der. Der ville han sette seg ned og be til Gud.
Aldri hadde han trodd at han skulle gjøre noe slikt. Men aldri hadde han hatt det så ensomt og vondt som i natt heller. Han hadde ikke kunnet snakke med noen om hvilke tanker som rev i ham, men så hadde han kommet på denne tenkeplassen sin. Der hadde han fått orden på tankene sine så mange ganger før. Der hadde han til og med oppdaget at han kunne sitte å prate halvhøyt til trærne rundt seg. Han følte liksom at de lyttet og kunne holdt på hemmelighetene hans.
"Den som tror på meg skal leve om han enn dør", hvislet han andpustent mens han strevet seg oppover mot tenkeplassen sin. Det var det presten hadde sagt i begravelsen. Knut kunne ikke glemme den setningen. Hva hadde presten ment? Skulle moren leve igjen?
Knut hadde som vane å sitte med hendene foldet som en bestemor når han satt og slappet av. Vennene pleide av og til å erte ham for det. Men nå foldet Knut hendene på ordentlig. Han satt godt på setet i rota og lente ryggen mot furustammen. Under bergveggen var det et lite, hogstfelt, derfor hadde han fint utsyn helt ned til der skogen begynte igjen. Akkurat der begynte Knut på sin første, planlagte, ordentlige bønn. Og han begynte slik som så mange andre tvilere begynner: "Kjære Gud, hvis du er til, vil du hjelpe meg?"
Det knøt seg i Knut. Han studerte skyggen mellom trærne nøye for å sjekke at det ikke var noen tidlige morgenvandrere i nærheten. Dette var så rart. Men han følte seg ikke flau akkurat heller. Det var jo ingen som hørte ham her. "Jeg vet ikke åssen jeg skal be sånn at du liker det, Gud", fortsatte han lavt, "men tante har sagt at en ikke skal gjøre seg til for deg, for du vet hvordan alle er. Jeg har det ikke godt nå, Gud. Det er så fælt at mor er død, men samtidig er jeg litt lettet også for hun var jo så syk hele tiden, og ulykkelig. Er det gæærn't av meg å tenke slik? Åsså det med presten. Han sa at den som trur på deg skal leve, sjøl om han dør, er det sant? Mor var snill når hun var frisk, men var hun snill nok for deg? Er hun hos deg nå - eller?"
Knut la etter hvert fram alt han hadde på hjertet, med større og større frimodighet. Han visste ikke mye om hvordan Gud kunne ordne ting, men han følte mer og mer at det letnet i ham. Det at han kunne sitte her å snakke lavmælt til en han ikke så og ikke hadde trodd noe særlig på, var egentlig helt sprøtt, men du, hvor godt det var. Han skalv faktisk litt. Det var så spennende også!
Da han begynte å gå tom for ord og tanker oppdaget han at han satt varmt og godt i en stor solstråle som skinte fra en blå himmelflekk og ned på tenkeplassen hans. Han syntes alt rundt ham var så lyst og vakkert. Slik hadde han sett på bilder hos tanten sin og hos bestemoren på Vestlandet. Men det var vel bare en tilfeldighet at det skjedde akkurat her - vel?
Knut hadde hatt en merkelig og samtidig fantastisk stund der oppe på kanten av bergveggen. Han visst ikke hvor lenge han hadde sittet der, det var nok en stund, men en ting visst han, han skulle være sterk fremover. Han følte at han måtte hjelpe til hjemme nå. Faren trengte ham og han ville trøste faren og fortelle ham at de alle nok skulle møtes igjen en gang, og da ville det ikke være snakk om sjukdom og sorger lenger. Det var han sikker på.
Der skogen tok slutt og enga begynte slo han armene rundt den trofaste "Vokteren" som var blitt litt lunken i høstsola. Han la kinnet inntil den røffe barken, lukket øynene smilte og hvisket, "Takk Gud for at du er til - og du også Jesus – ".
←Tilbake til artikkelsiden