Kan steinhjerter tilgi? 

Om ungdom i huset -                                                                               

 

          "Aldri i verden! Dette var dråpen! Gud hjelp meg, dette klarer jeg ikke lenger." Han dumpet ned i hjørnesofaen og grep Bibelen som lå på hylla under bordet og slo tilfeldig opp på Ordspråkene. "Nå er det slutt", tenkte han mens han bladde.

 

          Alt hva Stefan i yngre år hadde satt seg som mål og ment var riktig barneoppdragelse virket nå latterlig enkelt og umodent. Hva hadde han visst om dette egentlig?  I tiden som ungkar hadde han hatt mang en diskusjon med venner om hvordan unger skulle oppdras. "Barna må formes fra første stund", sa han. "Akkurat som hundevalper. Du får aldri en lydig hund om du ikke begynner tidlig!" Dette syntes han hørtes imponerende ut. "Kustus er tingen, ungene må ikke få dominere. De kan ha diskusjonsrett, men ikke stemmerett", var et annet av hans favorittpostulater.

 

          Det er så lett å ha flotte meninger om temaer når en slipper å praktisere dem. Slik hadde det også vært med Stefan. Han hadde gått gjennom livsfasene med hell. Som veslevoksent enebarn hadde han tatt til seg lærdom fra foreldrene og det hadde gitt ham en samvittighet som styrte ham unna de verste fallgruvene i oppveksten. Moren var troende og faren fulgte en del gammeltestamentlige setninger som var tatt ut av sin sammenheng, og han var streng. En kombinasjon som ikke akkurat var lett å forholde seg til for Stefan.

 

          Da han ble eldre hadde foreldrenes kritiske blikk avbrutt de spede forsøkene hans på å få kjæreste. Frøknene passerte sjelden nåløyet deres. Stefan var med årene blitt mer og mer en kopi av faren, og var derfor en teorienes mester i sin ungkarstand. Så hadde han møtt Stine. Stine hadde neppe passert foreldrenes vurderende blikk, men Stefan behøvde ikke deres mening lenger, han var en voksen mann. Og Stine felte Stefan med et brak!  Han var totalt uforberedt og sjarmen hennes førte ham rett i garnet.

 

          Med Stine fulgte Hanne, datteren hennes fra forrige ekteskap. Men Stefan var fullt overbevist om at han skulle bli en god stefar for henne. Dessuten hadde han ikke hatt noe valg, det var Stine med Hanne, eller ingenting. De giftet seg og Stefan hadde med ett en liten familie rundt seg, og han likte det.

 

          Stefan hadde prøvd å praktisert en lett-utgave av sin fars prinsipper og han la til mye av morens mildhet og følsomhet i oppdragelsen av Hanne. Hun ble tatt med til kristne forsamlinger i hele oppveksten. Mens hun satt og tegnet under gudstjenestene var ørene i lyttestilling - ubevisst. Og hun hadde av og til gledet foreldrene med overraskende dype spørsmål og kommentarer om temaer fra Bibelen. Det hadde gått lett å forme henne syntes han, for Hanne var selv følsom og gråt bare hun ble sett litt strengt på, og da smeltet han. Det forsvant en del prinsipper etter hvert som Hanne ble Stefans bortskjemte gromjente. Så da hun ble tenåring hadde han ikke lenger noe å forsvare seg med. Han ble så overrumplet av forandringen.

 

          Stine hadde hele tiden arbeidet med sin karriere og da hun hadde sett hvor fint det gikk med Stefan og Hanne, hadde hun overlatt det meste av ansvaret til ham. Nå ble det problematisk. Hannes lommepengekrav ble større. Klesgarderoben vokste og motenavnene var kjente og dyre. Å spørre Hanne om en tjeneste i huset var risikabelt. Og når han bestemte tidspunktet hun måtte være hjemme om kvelden, freste hun nærmest til ham. Av og til skrek hun til foreldrene og gjorde grimaser som fortalte det meste, før hun smelte døren igjen inn til rommet sitt og satte på dundrende, rå popmusikk med full bass der inne.

 

          Det var etter en slik utblåsing Stefan nesten gikk for langt. Stefan kom sliten hjem fra jobb på den dagen Hanne hadde sin faste ryddedag i huset. Stine var på kurs, så Hanne var den eneste hjemme. Stefan gledet seg til rent hus og ferdig skrelte poteter slik at han bare kunne sette i gang med middagslagingen. Men Hanne hadde ikke gjort en ting – Hun hadde tatt opp leksebøkene, det så han, men det var også alt. Da han hadde kommet inn lå hun henslengt på sofaen og snakket i telefonen.

 

          Han hadde ikke visst helt hvordan han skulle ta det. Inne i ham hadde det ligget opplagret, innestengt uvilje mot henne fra tidligere konfrontasjoner, og da hun ikke en gang så opp i det han kom inn, sprakk det for ham. Han tok fra henne telefonen og øste over henne et dusin: "Hvorfor har du ikke!" Hanne var på banen med en gang og hun slynget ut trassige, skingrende svar. Hun var nærmest en slave i huset, hylte hun, hun kunne da ikke rekke alt! Dessuten var det en viktig telefonsamtale. Stefan tok tak i henne og bar henne inn på rommet hennes. Hun klorte etter ham og han svarte med å bruke makt for å vise henne at det var han som hadde den fysiske styrken. Da ga hun opp og bare knurret, og han dytter henne bort på senga og sa sammenbitt og kontrollert: "Du kan komme ut igjen når du har blitt snill, jenta mi." Da var det det kom: "Jeg er ikke jenta di," det var hån i stemmen hennes, "det blir jeg aldri!  Når jeg blir atten drar jeg til far, min ordentlige far, bare så du vet det. Du har ikke noen rett over meg og du er så gammeldags at du skulle vært født i middelalderen!" Dermed så hun bare stivt på ham med harde øyne innrammet av ukyndig lagt sminke, blandet med tårer.

 

          Stefan hadde lukket døren stille, men bestemt. Hjertet hans satt fast i brystet. Han var sønderknust og ferdig og det hadde rast unevnelige tanker i hodet hans.

 

             Det er stille i huset. Han blar i Ordspråkene og roer seg sakte ned, men hjertet er kaldt og han ønsker seg et annet sted. Han vil ikke lenger å bry seg med Hanne. Det får gå som det vil. Han behøver jo ikke ta ansvaret, for han er jo ikke faren hennes. Tilgi henne kan han bare ikke. Etter en stund setter han på en rolig CD med kristent budskap og leser visdomsord fra Salomo. Det gir ettertanke og litt sjelero. Men ordene synker ikke inn selv om han leser dem om igjen og om igjen.

 

          Stefan må ha duppet av og våkner brått ved en klirrelyd fra kjøkkenet, og der oppdager han Hanne. Klokken på stueveggen viser at det er gått over en time siden den opprørende hendelsen. Hun er tørst. Han later som om hun ikke er der, klarer ikke å være voksen! Men så står hun med ett i døråpningen til stua og sier stille: "Jeg liker den sangen, de sang den på leiren i fjor vinter." Prøver hun å innynde seg, tenker han og svarer et kort, uttrykksløst: "Aha." Så fortsetter hun: "Stefan, kan jeg få gå å legge meg, så fikser jeg alt i morgen i stedet -  jeg er så trøtt?" Han ser på klokka igjen, den er bare halv åtte, men han vet hvordan det føles etter en slik krangel, det er godt å la søvnen dekke over det vonde. "Gjør som du vil", svarer han uten å se opp. Han er i gang med sin avstøtingsprosess. Han vil ikke ha noe med henne å gjøre. Bitterheten hans sitter dypt og han vil ha henne unna seg.

 

          Men så skjer det som Stefan alltid vil komme til å huske. Hanne kommer sakte bort til ham og setter seg i stolen ved siden av, og akkurat da føres blikket hans på Bibelen som han later som han leser i. Og verset står der som i et eget lys rett i synet og sier: "Milde svar demper sinne. Sårende ord vekker vrede." "Jeg mente ikke det jeg sa om deg og pappa, Stefan – Det er sant. Jeg har bare følt at du har vært etter meg så mye i det siste. Jeg gjør liksom aldri noe riktig for deg. Jeg vet at det du har lært meg er riktig og at du bare vil meg godt, kanskje det er det som hisser meg så opp. Jeg blir helt gal av og til! Men jeg vil jo ikke det. Jeg er lei for det Stefan. Du er en tyrann og en stabukk", smilte hun forsiktig, "men jeg vet at du tror på det du gjør og lærer meg, og jeg er innmari’ glad i deg. Men det skjønner du visst ikke – " Han ser henne rett inn i øynene, uutgrunnelig, og så kommer det et rørt smil på de bestemte leppene hans. "Kom hit Hanne."

          Hun kommer bort til ham og de klemmer hverandre inderlig. Så hvisker han inn i øret hennes: "Hanne min, jeg gikk i en for tøff skole hos min far. Jeg er virkelig en stabukk, men jeg vet at det Gud sier er bra, det er bra. Jeg har prøvd å lære deg hans ting, og det er ikke lett i en tid hvor nesten ingen av Guds bud blir omtalt lenger. Jeg trodde jeg fikset troslivet mitt ganske bra, og at jeg var en habil kristen, men i dag har du vist meg noe annet, noe jeg har fortrengt fra Guds Ord. Du har lært meg at jeg også må være villig til å kunne tilgi noen jeg ikke kan fordra! Tenk, jenta mi, for du er jenta mi også skjønner du, mens du lå på rommet ditt og tenkte på hvordan vi kunne bli venner, lå jeg her på sofaen og ga jeg deg med lettelse bort til faren din i mine tanker! Og det enda jeg ikke vet hvordan han er en gang, og du nesten ikke har hørt fra ham. Hjertet mitt var hardt som stein og jeg orket ikke tanken på en dag til med deg i huset. Jeg hadde ikke klart å tilgi deg Hanne. Jeg var så skuffet og såret, for dette var jo ikke første gang, var det? Og så kommer du, som sikkert også føler at du er blitt behandlet urettferdig av meg, og ber meg om tilgivelse!"

 

          Tårer renner over kinnet hans og ned på genserermet hennes. De slipper hverandre og hun jubler inni seg over å se at han har slike følelser. "Du er jo et vanlig menneske jo", sier hun rolig og litt ertende. "Prøv å husk på det da, av og til. Du må jo ikke beherske alle situasjoner skjønner du - Det du har lært meg holder Stefan. Om jeg ser litt rypete ut av og til og irriterer deg, behøver du ikke være redd, for jeg tror også på det du tror på, men jeg kan vel få lov å være litt ungdom for det. Ekspertene sier det skjer så mye i oss i denne tiden og at vi bare blir slik en stund. Var det ikke slik i din tid da?" -

 

"Jeg tror på deg jenta mi," sier han mildt, "Likevel vil jeg alltid være redd for deg. Det er fordi jeg er så glad i deg at jeg passer slik på deg, skjønner du, men jeg skal prøve å være litt mildere når jeg går amok neste gang." Han er så lettet at han faktisk klarer å spøke om det som har skjedd, og han fortsetter: "For det kommer vel et par tordenvær til før du blir voksen, tror du ikke?" - "Gjør nok det, "svarer hun, "men neste gang er det din tur til å be om tilgivelse, vil du klare det, eller?" Hun smiler trett og lurt mot ham. "Ja, jeg tror det", svarer han med rynker i pannen. "Men vi prøver en lettere utgave utblåsing da, jeg orker ikke flere slike, hører du?" ."Ja, jeg hører og jeg lover, gi klem til mamma når hun kommer da. Good night, Moses", smiler hun avvæpnende og går mot badet.    

 

-----o-----