Paulus sine misforståtte bibelsteder SERIE

Skriftstedet vi her har for oss, blir brukt som ammunisjon
mot at Guds Lov, hans Torah - som betyr undervisning, bud
og forskrifter, og som beskriver Guds Standard - fremdeles
gjelder for også Den nytestamentlige Menigheten. Det er
spesielt vers 15 de bruker til denne påstanden. Men igjen,
her synes iveren etter å fjerne Guds Torah å være større
enn iveren etter å se hva som egentlig står. Igjen er det
sammenhengen utsagnet står i som må granskes. I tillegg må vi forstå hva som skjedde med tempeltjenesten da Jeshua innstiftet Den nye (fornyede) pakt da han ga seg selv som soningsoffer for all verdens syndere, jøde først så "greker".

Gudstjenesten og Tempelet etter Sinaipaktens ordning
I Sinaipakten, den pakt Gud Jehovah inngikk med israelittene ved Sinai, hørte det også med et soningssystem for synder som folket ville komme til å begå. Det ble laget et tabernakel eller "møtetelt" etter en "mal" Gud viste Moses fra Himmelen. Dette teltet fungerte som et bærbart tempel mens de var i ørkenen og i dette foregikk gudstjenesten. Den gikk i hovedsak ut på at et svært presteskap utførte dyreofringer til soning for den enkeltes og folkets synd. Dyreblod ble gitt stedfortredende for synd, slik at personer og folket kunne bli sonet for og tilgitt:

Etter Torahen (her: Moseloven om soning) blir nesten alt renset med blod. Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt (Heb 9:22).

Da Tempelet som Salomo bygget var ferdig, ble sonings-
systemet videreført. Øversteprestene ble fortsatt valgt ut
av Arons ætt, slik Gud forordnet i Torahen fra Sinai om dette.
og levittene, av Levi stamme, fortsatte å utgjøre
presteskapet ellers. De utførte alle de praktiske tjenestene
under ofringene og fra dem ble det også utvalgt sangere,
musikere og vaktmenn mm. som arbeidet i skift, utvalgt
etter familier innen Levi stamme. Slik Torahen beskriver.

Tabernaklet og Tempelet var for israelittene!
Da Jeshua sto fram var dette fremdeles Guds ordning for soning og Tempelet, som da var en restaurert utgave siden det var blitt ødelagt to ganger tidligere, var fremdeles stedet der all gudstjeneste foregikk. Her hadde ikke ikke-jøder adgang! Tempeltjenesten var gitt til israelittene som en del av Sinaipakten ved Moses, og for en ikke-jøde å komme inn der måtte personen være omskåret og blitt en konvertitt, altså inngått pakt med Gud ved å godta paktsvilkårene: Guds Torah.

Men Gud vil at alle folk skal kunne bli frelst.
Da Jeshua kom var det for å frelse sitt folk (først). Gud så at de var som en flokk sauer uten hyrde (Matt 9:36). Menneskelagde bud (takanots) hadde visket ut skille mellom Guds Torah og fariseernes Tradisjon (Mark 7:6-9). Der var riktignok flere religiøse grupper i landet, blandt dem de mest kjente fariseerne og de skriftlærde. De påsto at de gjorde som Gud sa, men Jeshua sa dette om dem:

Rett profeterte Jesaja om dere, hyklere, slik det står skrevet: Dette folk ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg. Forgjeves dyrker de meg, for de lærer fra seg lærdommer som er menneskebud. Dere forlater Guds bud og holder fast på menneskers forskrifter. Og han sa til dem: Vakkert setter dere Guds bud til side for å holde deres egne forskrifter (Mark 7:6-9)!

Disse som mente seg så lovkyndige var svært nidkjære og passet på at ingen "uomskåret", altså ikke-jøde, fikk adang til Tempelet (Apg 21:28). I Efeserbrevet, det vi her snakker om, ser vi at ordet fiendskap blir brukt om forholdet som eksisterte i forbindelse med jødene, deres tempel og ikke-jødene. Det er ikke lett, om en kjenner at Gud kaller og ikke få lov til å være med i Guds utvalgte forsamling!

Dette forholdet kom Jeshua for å gjøre noe med. Når vi leser om Guds frelsesplan ser vi at den omfatter alle folk og nasjoner, men at den begynte med israelittene. Dem utvalgte han seg til sitt eiendomsfolk og enhver troende må bli podet inn på dette folkets "oliventre" og bli grener på det for å kunne få del i løftene som er gitt Guds folk. Å bli en slik gren krever at en omvender seg og tar i mot Jeshua som Messias og soningslam for sine synder (Rom 11).

"Fiendskapet" var ikke Guds Torah, Moseloven som sådan!
Da er vi ved kjernen av dette skriftstedet. Hva var det gjerdet som skilte hedningene fra israelittene (av dem var nesten bare jødene igjen i Jerusalem på Jeshuas tid)? Gjerdet, eller skillet var Gudstjenesten og Tempelet og Moselovens (Torahens) forordning (lov) om dette. Den hindret ikke-jøder i å ta del i Gudstjenesten med mindre de konverterte (2 Mos 12:47-50).

Da Jeshua inngikk Den nye pakt, først med de jødiske disiplene, var det begynnelsen på slutten for den eksklusive tempeltjenesten fra Sinaipakten. Forfatteren av Hebreerbrevet sier det slik:

Når Gud taler om en ny pakt, har han dermed sagt at den første (ordning for gudstjenesten) er foreldet. Men det som holder på å bli gammelt og foreldet, vil snart være borte
(Heb 8:13).

"Loven"s mange fasetter
Vi må altså ikke forledes til å tro at det snakkes om hele Sinaipakten med Moseloven! Nei, dette er skrevet til jødene (hebreerne) som var vandt til den eksisterende tempeltjenesten, og forfatteren ville la dem forstå at den snart ville svinne bort og erstattes med en ny presteordning, "etter Melkisedeks vis" hvor Jeshua selv overtar for Aron, og at den enkelte troende, jøde såvel som greker som har tatt i mot Jeshua som Messias og vil følge i hans fotspor, er en prest i denne nye ordningen. Og prest må forstås som en tjener for Gud, ikke etter dagens menneskelagde ritualer, men etter Guds Ords Standard. Store deler av Hebreerbrevet handler om dette og vi har skrevet en egen artikkel om dette skillet i presteordning her.

Det er på sin plass nå å lese Efeserbrevet 2:11-22 på denne bakgrunnen. Efeserne var Jeshuatroende hedninger og dette var gode nyheter for dem:

Husk da på at dere før var født hedninger, og ble kalt uomskårne av de omskårne, de som med hånd er omskåret på kjødet. Husk på at dere på den tid var uten Messias utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med paktenes løfte (som Gud har gitt Abraham og hans etterkommere ). Dere var uten håp og uten Gud i verden. Men nå, i Messias Jeshua, er dere som før var langt borte, kommet nær til på grunn av Messias sitt blod. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett (ett folk av troende) og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da han ved sitt kjød avskaffet den lov (om gudstjenesteordningen) som kom med bud og forskrifter (om hvordan utføre denne). Dette gjorde han for i seg selv å skape de to (jøde og ikke-jøde/"greker") til ett nytt menneske (ett folk av Jeshuatroende) og slik stifte fred, og i ett legeme forlike dem begge med Gud ved korset, for der drepte han fiendskapet (mellom "jøde og greker").
Og han kom og forkynte evangeliet om fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær ved. For gjennom ham har vi begge adgang til Faderen i én Ånd*.

Så er dere (hedninger som tror at Jeshua er Messias) da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges (som i begynnelsen alle var jøder) medborgere og Guds husfolk, bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll (Tanakh, Det "gamle testamentetes grunnvoll, det som var Jeshua og disiplenes bibel og grunnlag), og hjørnesteinen (toppsteinen som binder hele bygningen sammen) er Jeshua Messias selv. I ham blir hele bygningen ("Templet" som etter den nye ordning er selve flokken av troende, ikke en bygning av stein eller tre. De omtales som bygningssteiner!) føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren. I ham blir også dere (hedninger), sammen med de andre (jødene som tok i mot Jeshua), bygd opp til en Guds bolig i Ånden.

Tempelet ødelegges og den nye pakts prestesystem kommer inn.
I år 70 e.Mf. ødela romerne Tempelet og brente det ned. Da gikk det i oppfyllelse som Hebreerbrevet 8:13 forutsa. Den gamle pakts gudstjenesteordning kunne ikke lenger gjennomføres og den var allerede erststattet med ordningen etter "Melkisedeks vis". På denne måten var det ikke lenger noe fysisk "gjerde" som stengte Jeshuatro hedninger ute og "fiendskapet" var avskaffet. I Jeshuapakten er alle folkeslag som inngår denne pakten likestillt, alle er "ett i Messias"!

Legg merke til at vi presiserer at "loven" som Efeserbrevet 2:15 snakker om er loven eller torahen om gudstjenesteordningen, ikke Guds Torah/Moseloven som sådan!